Statist = yrke eller hobby?

Det har vært en debatt på Facebook om hvorvidt statisteri er et yrke eller hobby.

Jeg tør å påstå at de aller fleste fremdeles gjør dette som hobby, og at jeg er en av de første og ganske få i Norge som faktisk lever av dette. Men vi blir stadig flere, noe damen fra 2010 gav meg et inntrykk av. Jeg kastet meg på bølgen – og lyktes allerede året etter. Vi var da en ganske god, sammensveiset gjeng på tross av alder og kjønn som gjorde oppdrag ganske ofte, vi gikk igjen i mange produksjoner og møttes stadig på fest. Men likevel var det få som turte å kalle seg profesjonelle – utenom meg selv vet jeg om 2-3 til som snakker åpent om at de er profesjonelle (hvorav en har spesialisert seg utelukkende på stunts). Så hva er det som gjør at de aller fleste fremdeles ser på dette som en hobby?

Noen mener at statisteri er utelukkende en hobby, mens dagmamma, hushjelp og hundelufter er yrker… Dette synes jeg blir feil – absolutt alt, etter min mening, kan være både det ene og det andre – etter hva man selv velger. Jeg er profesjonell statist og smårolleaktør, mens jeg bygger videre på min utdanning innen coaching og helhetsterapi, samtidig som jeg gjør regnskap som hobby. Forstå det den som kan, men dette er det jeg har valgt – coaching, terapi og statisteri som yrke, og alt annet (f.eks. regnskapsføring, webdesign osv) som hobby. Mange har både regnskap og webdesign som sine yrker, ikke sant? 

Så hvorfor skal det være så annerledes med oss statister og smårolleaktører?

Alt starter med barna. Mange mindreårige (meg selv inkludert, sent på 90-tallet) kan jo ikke ta betalt, og når disse stiller opp er det som regel gratis eller at lønna blir satt på foreldrene. Barna gjør jo dette for gøy – de ser ikke på det som arbeid! Og dette har en slags dominoeffekt – foreldrene ser på dette som en hobby, og kanskje snakker med andre om hvor gøy dette er, andre igjen forteller sine venner og kjente om sin nye hobby, og slik fortsetter det. Dessverre har honorarene vært latterlig lave i mange år nettopp på grunn av dette – det er lett å tro at gode opplevelser kompenserer for lav betaling, og at dette egentlig ikke er en jobb. Denne trenden er nå i ferd med å snu – og stadig flere har skrudd opp sine satser i løpet av 2017.

Vi profesjonelle jobber ikke for gode opplevelser – vi jobber for penger, og opplevelsen tar vi som en bonus 🙂 Vi oppfordrer alle, også hobbystatister, hele tiden til å regne ut timelønna i forhold til det som er rimelig i andre yrker, og ikke ta underbetalte oppdrag. Dessverre ser veldig mange på oss som folk som gjør dette for opplevelsens skyld, noe jeg synes er litt synd. Jobber dagmammaer fordi det er koselig å passe barn? Jobber butikkmedarbeidere fordi de synes det er gøy å stå i butikk? Hva om jeg som oppdragsgiver hadde sagt til en dagmamma “det er så gøy å passe Mia, at jeg har ikke mer å tilby deg enn 50 kr timen, men håper det går bra siden hun er så søt?” Hadde jeg hatt noe barnevakt da? Eller om jeg hadde eid en butikk, og sagt til en medarbeider: “Du får 50 kr timen, men håper at det er gøy å stå og selge klær her, du møter jo mange hyggelige kunder, og at opplevelsen veier opp for den lave betalingen”? Da hadde jeg hverken hatt medarbeidere eller butikk til slutt!

Så tenk litt på det – om du gjør noe som yrke eller hobby, avhenger av hvordan du selv ser på det 🙂

PS: Mer om honorarer og rettigheter kan du lese i følgende innlegg:

 

Leave a Reply