Hjelp, jeg har prestasjonsangst!

Hva er prestasjonsangst, og hvordan håndtere denne?
Hvordan håndterer du prestasjonsangst?

Jeg husker ennå meg selv 6 år gammel. Jeg hadde gått på musikkskole i ett års tid, og lært meg å spille relativt avanserte pianostykker. Jeg var sikker på at jeg var flink og gjorde det bra i timene. Hver dag øvde jeg 2 timer i strekk, og ble bare bedre. På alle konserter skolen holdt, gjorde jeg det veldig bra og var stolt av meg selv. Det var en selvfølge at jeg ikke kunne feile – og gjorde jeg en liten bommert med fingeren, var det ingen katastrofe – det var liten sjanse for at noen skulle i det hele tatt legge merke til feilen.

En dag skulle skolen holde konkurranse, hvor de ti beste skulle få premie. Da skjedde det noe… Jeg gjorde flere feil. For første gang ble jeg nervøs og satt ut av hver lille feil, mistet fokus, og gjorde enda flere feil… Til slutt ble jeg bare opphengt i mine egne feil, og frykten for å ikke komme på topp 10…

Ett og ett navn ble ropt opp. Ingen av disse var mitt. Modig som jeg var, gikk jeg rett bort til juryen og spurte hvorfor jeg ikke ble ropt opp. “Du var ikke blant de ti beste”, fikk jeg til svar. Hele min verden raste sammen… Jeg løp bort til mamma og knakk fullstendig.

 

Dette var mitt første møte med prestasjonsangst. For når konserten plutselig fikk konkurransepreg, var dette mye mer ukjent og skummelt for meg. Å konkurrere med andre var ikke noe jeg var forberedt på.

Året etter måtte jeg konkurrere mot en annen jente om en plass på en større konsert. Begge skulle øve inn det samme stykket, og fremføre til læreren. Jeg gjorde det bra hjemme på øving, men når jeg skulle fremføre kom den samme angsten jeg allerede har kjent på, snikende innpå meg. Prestasjonsangst. Og igjen fikk jeg panikk og nærmest glemte hele stykket. Etter hvert mistet jeg interessen, og 10 år gammel sluttet jeg helt å spille.

Seks år senere, modig som jeg fremdeles var, deltok jeg i Norges første runde av Idol. Og igjen skjedde det samme. Jeg forstod ingenting, og prøvde meg igjen året etter… Og neste år igjen. Hvert år ble det bare verre. Men jeg prøvde, prøvde og prøvde. Jeg meldte meg på konkurranser og talentshow. Ofte avlyste jeg, andre ganger dukket jeg bare ikke opp – jeg levde i håpet, til siste sekund, om å klare det – men endte opp med å snu ved døra… Men jeg gjorde flere og flere forsøk:

  • Talentkonkurranse i Lørenskog (2005) – gjennomførte, men med panikkangst.
  • So You Think you can Dance (2005) – dukket ikke opp.
  • Idol (2006) – ville gjøre et nytt forsøk, men dukket ikke opp.
  • X-Factor (2010) – avlyste.
  • Norske Talenter – ønsket å melde meg på flere ganger (2010, 2011, 2012 og 2013), men klarte ikke engang dét.
  • Audition til en film – snudde i døra. Begrunnelse: Fant ikke frem…

Jeg trodde at med trening forsvinner angsten, men der tok jeg grundig feil. Den ble bare verre og verre jo mer jeg utsatte meg for den ubehagelige situasjonen.

Det toppet seg i 2013, da jeg skulle stå på scenen og synge på et frivillig veldedighetsarrangement… Jeg skalv i hele kroppen, klarte ikke treffe tonen, og er sikker på at jeg hadde et angstanfall! Og, det hjalp ikke akkurat på at arrangøren hadde baksnakket meg og ledd av meg bak ryggen på meg… Men, hva var det som egentlig skjedde?! Hvorfor ble det bare verre?

Sceneskrekken kan ramme helt plutselig. Særlig når vi blir klar over at vi blir vurdert og sammenlignet med andre. Vi begynner å lure på hva andre tenker, om de legger merke til våre feil osv – og dette tar såpass mye plass at vi flytter fokuset fra det som er viktig – selve fremføringen. Har du hatt angst for presentasjoner foran klassen for eksempel, vet du hva jeg mener…

Grunnen til angsten er at vi er generelt redd for det ukjente – vi vet ikke om det gjemmer seg en potensiell fare.

Stresshormoner utløser derfor “flykt eller kjemp”- responsen, og mobiliserer hele kroppen deretter. Men den ekstra energien får vi jo ikke brukt da vi hverken kjemper eller flykter – så vi blir pent nødt til å stå i situasjonen med overfladisk, rask pust, hjertebank og det som hører med.

 

Ved å flykte fra situasjonen går vi glipp av verdifull trening. Det viktigste du kan gjøre i møte med prestasjonsangst, er å tvinge kroppen til ro ved å bevisst puste saktere og ned i “magen” (les: lungene) – da sender du ut signaler til hjernen om at det er ingen fare. En annen ting er å flytte fokus – vær opptatt av scenen, replikkene og din rolle – fremfor å være redd for hvordan andre ser på deg.

Tør du ikke, ser du ikke hvor bra du faktisk gjør det. Det er kun du som tror du er elendig, og du er din egen verste kritiker.

For som du ser, har jeg selv vært der, og kommet over det. For jeg fortsatte. Og fortsatte. Utfordret meg selv. Sto i det. Var med på radio, på TV, skrev innlegg i aviser, snakket i forsamlinger, rakk opp hånda i klassen, fremførte prosjektarbeid, tok ordet på møter… Og med tiden begynte jeg å synes det er gøy – og faktisk glede meg til å stå på en scene eller foran kamera!

Hva er din utfordring?

Den dag idag møter jeg mennesker som er redd for å stå på scenen eller komme på TV. Jeg ønsker å hjelpe deg på en best mulig måte, derfor ønsker jeg tilbakemelding på hva du ser på som en utfordring i jobben. Ditt svar blir registrert anonymt, og jeg kommer til å gå igjennom alle. Slik kan jeg legge ut enda flere gode tips og blogginnlegg som omhandler hvert enkelt tema. Dine innspill vil også kunne påvirke innholdet i mitt kommende kurs, “Bli Smårolleaktør”.

Tilbakemeldingen tar kun ett minutt, men er svært verdifull:

PS: Legger du igjen navn og epostadresse, vil du kunne motta nyttige tips og nyheter direkte til innboksen – helt gratis!

One Response to “Hjelp, jeg har prestasjonsangst!”

[…] Les mer […]

Leave a Reply