Ekstrem sceneskrekk

Jeg kan aldri konkurrere...
God søndag  🙂
Temaet jeg tar opp idag, har jeg tidligere skevet om i bloggen – men velger å sette fokus på det igjen: Prestasjonsangst og sceneskrekk.

 

Har du kjent på dette noen gang? For meg har det å stå på scenen gått gradvis fra fryd til mareritt, og før jeg visste ordet av det, forbandt jeg ethvert kommende opptreden med panikkangst – og unngikk å stå på scenen så langt det lot seg gjøre. Jeg prøvde eksponeringstrening, men det ble bare verre og verre jo mer jeg utsatte meg for min største frykt.

 

Hva gjør du når angsten blir så overveldende at du ser ingen annen utvei enn å gi opp?

 

Mitt første møte med skrekken…
ImageEn gang for lenge, lenge siden, helt siden jeg begynte å snakke, var jeg kjempeglad i å stå på scenen. Enten det var å lese dikt, fortelle en historie eller synge. Jeg kunne finne på å reise meg opp og si noe morsomt – helt spontant og improvisert.

 

Å spille piano var noe av det beste jeg visste, og jeg kunne fort bruke to timer hver kveld etter skoletid og lekser, på å spille og øve meg. Jeg ble stadig bedre. Jeg deltok i skolens konserter, og reiste rundt for å opptre på arrangementer i barnehager, skoler og eldrehjem. Jeg trivdes så godt på scenen at jeg gjorde meg bemerket for mitt mot. Min mor husker det fremdeles, den dag idag, hvor uredd jeg var.

 

Men en dag, da jeg var 6 år, gikk det galt. Sceneskrekken kom snikende. Gradvis tok den fra meg motet, og svekket min enorme interesse for scenekunst. Men det var først 12 år senere at den virkelig tok overhånd…

 

Les mer

 

For mange som kjenner meg idag, virker det rart at jeg i det hele tatt har hatt ekstrem sceneskrekk. Jeg har klart å få tilbake noe av det jeg hadde som barn – jeg kan synge karaoke, danse, snakke i forsamlinger, gå live på Facebook, spille i film og være på TV. Og for de aller fleste virker jeg som en utadvendt, sosial person…

 

Men når det kommer til konkurranser, blir presset om å prestere større enn jeg kan håndtere. Kun en tanke på å ryke ut først eller ikke å gå videre, kan være nok til at jeg avlyser. Selv noe så overkommelig som den 3,3 km lange løpeturen rundt Sognsvann vi hadde på videregående kunne sette meg ut – vi skulle jo bli tatt tiden på!

 

Når jeg må prestere, bli målt og vurdert – er det som om jeg er 18 år igjen og står foran en dommer som sier: “Jeg ser at du synger, men skjønner ikke hvorfor” (ordrett sitat Idol 2005). Og det er greit, jeg har akseptert at sånn er det. Jeg kan leve et fullverdig liv uten å delta i løp og talentkonkurranser.​​​​​​​

Råd mot sceneskrekk

 

Det tok meg mange, mange år å komme hit jeg er idag. Og det har vært en tung og krevende prosess… Om jeg bare visste den gang, det jeg vet idag! For du kan nemlig stoppe panikkangsten når du kjenner ubehaget melde seg. Bli oppmerksom på din egen pust, og tving den til å gå saktere. Pulsen blir pent nødt til å følge etter – og anfallet avverges.

 

Sceneskrekk er et område jeg er meget opptatt av. Og jeg har fått mange tilbakemeldinger fra statister og til og med skuespillere, som fremdeles har disse utfordringene.

 

Derfor ønsker jeg å dele en øvelse som hjalp meg ut av det siste jeg hadde av den ekstreme sceneskrekken. Da vi gikk gjennom denne øvelsen på kurset, jobbet jeg med sceneskrekk som tema. Derfor valgte jeg å lage denne videoen til deg – og har du en venn eller kollega som har denne utfordringen, og som derfor ikke tør å begynne som statist, blir jeg glad om du deler videoen med vedkommende.

 


Og, forresten, hypnoterapi sammen med NLP og EFT har vist seg å være meget effektiv mot angst og fobier. Send meg gjerne en mail eller kommenter innlegget for å vite mer om disse metodene.

Leave a Reply