Hvordan takler du kritikk og nederlag?

Løper du og gjemmer deg under dyna med et løfte til deg selv om å aldri gjøre dette igjen, eller rister du opplevelsen av deg?

Det sies at suksess og fiasko går hånd i hånd, og øker proporsjonalt. Det vil si, at jo mer suksessfull du er, jo mer nederlag bør du kunne tåle. Trikset her er å kunne flytte fokus. Ja, det finnes mennesker som kanskje setter deg helt ut av spill, som kjefter eller slenger fra seg stygge ting helt ut av det blå. Men, de er svært få – og som regel handler dette om dem selv, og behovet for å få ut sin egen frustrasjon – dessverre utover andre, uskyldige. Slike kommentarer må du bare riste av deg og ikke ta deg nær av. En annen ting du bør være obs på, er om kritikken er konstruktiv – om dette faktisk er noe du kan ta til vurdering. Stemmer det vedkommende sier? Burde jeg gjøre noe annerledes, for å bli bedre?

Konstruktiv kritikk

Det er nemlig slik at ikke all kritikk er dårlig. Konstruktiv kritikk er gitt i beste mening – heller som et forslag til forbedringer. Om du opplever på sett å bli rettet på, fortalt hva du skal og ikke skal gjøre, eller at du stadig hører fra castere om at du burde komme presist eller gi beskjed – det beste du kan foreta deg, er å ikke ta dette som en klage, men læring! Sjansen er stor for at det du blir fortalt, er du ikke klar over selv. Kanskje har du ikke lett for å holde tiden, eller at du noen ganger «hviler» øynene på kamera… Det er først når du blir obs på det, at du kan endre din adferd. Du blir nemlig bedre for hver gang!

Angst for å feile

For ikke så lenge siden skrev jeg om mitt møte med sceneskrekken, som har fått utvikle seg og vokse seg stor – til den ble av den ekstreme karakteren som gav panikkangst i enhver konkurranse-situasjon. Jeg kan peke ut den nøyaktige hendelsen som forårsaket dette – ned til dato og årstall.

Det er 24.november 2004. Ny audition. Etter utallige timer med venting bygget angsten seg opp. Endelig er det min tur. Hva er jeg egentlig redd for? Jeg kom jo videre fra pre-casten! Men når jeg står der foran dommerne, med spotlights og kamera på meg… Da er det som om noe fysisk tar tak i kroppen min og holder den fast. Stemmen skjelver. Jeg klarer såvidt å presentere meg, og i all hast nevner jeg fullt navn. En tabbe jeg angret bittert på senere… Så får jeg beskjed om å begynne sangen når jeg er klar.

Panikkangst. Jeg merker hvor fort jeg puster, hjertet banker i 150, og av mangel på luft klarer ikke stemmen å bære. Jeg ser hva som skjer. Jeg klarer det ikke. Jeg ber om å få synge en gang til, men nei. Ingen i hele verden forstår at her hvor jeg står har jeg akkurat hatt et anfall av panikkangst! Spydige, negative kommentarer kommer en etter en. Spesielt husker jeg denne… «Jeg ser at du synger, men skjønner ikke hvorfor!».

Hele verden raste sammen. Jeg hadde så lyst til å si, at jeg kan jo synge, men jeg har bare ekstrem sceneskrekk! Istedet løp jeg bare ut. Denne opplevelsen satte så dype spor i meg, at jeg har vært livredd for kritikk fra dag en etter dette. Det har stoppet meg utallige ganger, jeg har heller meldt meg av eller latt være å delta på ting, av frykt for å bli dømt. Til og med på skolen var jeg blitt stille. Jeg rakk aldri opp hånda lenger. Trakk meg fra revyen. Jeg gikk helt ned i kjelleren, 18 år gammel. Heldigvis har jeg klart å gå videre og legge opplevelsen bak meg. Det hjalp meg i ettertid å vite at dommerne også fikk kritikk for det de gjorde den gangen – og jeg var langt fra det eneste «offeret»! I tillegg har jeg brukt pusten (rolig og bevisst) aktivt for å avverge nye anfall, som ble stadig færre. 

Heldigvis finnes det enkelte teknikker for å håndtere traumer, frykt, panikkangst og fobier.  Jeg lærer stadig noe nytt, og deler gjerne det jeg lærer med deg. I mitt kommende kurs, «Bli Smårolleaktør» vil jeg ha en egen leksjon om hvordan håndtere kritikk. 

Ønsker du å vite mer om kurset og / eller stå på venteliste til påmeldingen åpner?

Hva er dine beste teknikker? Del gjerne i kommentarfeltet 🙂

Leave a Reply