Å knekke koden til suksess

Hvis jeg bare visste, for 19 år siden, det jeg vet idag...

Allerede som liten visste jeg at jeg ønsket å jobbe foran kamera. Jeg husker fremdeles den dagen i 1989, da jeg 3 år gammel så meg selv på TV – trillende på min egen vogn 🙂 Hvem som hadde filmet dette, aner jeg ikke, men jeg husker dette bildet den dag idag, og jeg kan fremdeles se det for meg. Tre år senere var vi i bryllup, og også dette ble filmet – og også dette ligger lagret på min interne harddisk. Jeg ser meg selv på TV-skjermen, i det jeg går forbi bruden og gjestene, skynder meg et sted… Men jeg er med på filmen – og jeg ville lage litt “liv”, så jeg skyndte meg jo litt med vilje da 🙂 Jeg spilte en rolle allerede da.

Jeg husker fremdeles hvor misunnelig jeg var på de barna som bodde i hovedstaden, som medvirket i filmer og TV-program. Men min mor sa at vi ikke hadde mulighet til å reise så langt. Men jeg skulle uansett inn i film – samme hva! Men, her var ikke mine foreldre enige. 12 år gammel fikk jeg ikke min fars samtykke til å dra på audition. Aner ikke hvorfor, den dag idag, men jeg møtte mye motstand hver gang jeg nevnte at jeg ønsket å bli skuespiller.

Jeg ønsket meg lenge et videokamera – men dessverre ble ikke ønsket mitt oppfylt før jeg var 12. Men da var gleden stor! Jeg og mine venner lekte stadig nyhetsreportere, og jeg filmet alt som rørte seg både inne og ute. Alt fra solformørkelser (ja dette ble jo ikke akkurat vellykket) til hunder, og jeg filmet hele 1000-årsjubileet til Oslo. Jeg deltok på arrangementer kun for å få filme, og bli filmet – og klippe filmen etterpå!

Hjemmevideo var gøy, det – men jeg hadde mer å bidra med. Gleden var derfor stor da min far i 1999 fikk billetter til NRK-produksjonen “Kokkekamp” gjennom jobben. Slik startet min karriere som publikum og “hobbystatist”, men det var ikke før i 2005 at jeg fikk vite at man kunne faktisk få betalt for dette! Da fikk jeg nemlig min første ordentlige statistrolle i filmen “Reprise”, gjennom et castingbyrå. Men, det gikk lenge til neste gang byrået ringte – så lenge som et helt halvt år. “Du kan ikke leve av dette”, fikk jeg høre. Men jeg gav aldri opp håpet.

Foto: Hjemmevideo, 2001. Da hadde jeg allerede vært publikum på flere TV-program.

Det store gjennombruddet kom endelig i 2010, under innspilling av en promofilm. Der møtte jeg en som jobbet profesjonelt som statist – og då forstod jeg at dette faktisk var mulig – personen var virkelig, og sto rett foran meg! Dette var ikke til å tro.

 Hun gav meg noen tips, men mye har jeg måttet finne ut av på egenhånd. Prøving og feiling, og igjen prøving og feiling. Inntil jeg i 2011 endelig hadde knekt koden. Da hadde det gått hele 13 år siden jeg begynte min ferd inn i film og TV!

Jeg var student innen IT (for skuespill fikk jeg fremdeles ikke lov å studere), og hadde en deltidsjobb i butikk. Høsten 2011 sa jeg opp jobben, og satset for fullt på statistkarrieren. Og vet du hva? Jeg klarte fint å leve av det! Jeg fikk hverken dagpenger eller sosialhjelp, og alt jeg tjente, fikk jeg inn via statistoppdrag. Og ikke bare klarte jeg å betale regninger og kjøpe maten min, jeg kunne også ta en tur til Trondheim 4 helger i året!

Jeg har mange år med prøving og feiling bak meg, og jeg vet om veldig mange som strever med det samme. Ofte får jeg spørsmål om hvordan jeg har klart å knekke denne koden og bli profesjonell statist. Hvordan jeg klarer å få fylt opp ukene mine, med 3-5 arbeidsdager. Hvordan jeg stadig får ja, uten å bli oppbrukt. Hvordan jeg klarer å holde flyten – og en jevn strøm med oppdrag. Og hva med større roller? Jo de har jeg og hatt! Og akkurat i en passelig mengde 🙂

Mye handler om balanse. Om å gjøre ting riktig. Og som jeg sier til alle som spør: Ja, du kan leve av det, og ja, du kan jobbe fulltid – om du vet hva du gjør og gjør det riktig 🙂 Og for hvert oppdrag du tar, blir du flinkere. Og kommer nærmere målet – å kunne jobbe med det du liker, og leve av det.  Og, honorarene har økt de siste årene, noe jeg har gledet meg stort over 🙂

Drømmen din er ikke langt ute i det fjerne – men fullt oppnåelig, du må bare strekke ut en hånd og gripe den.

Leave a Reply