Transporttrøbbel, trass og bilsyke

Slik gikk det en av dagene...

Det at små barn har sentrale roller i en produksjon kan by på utfordringer.

Å ha med barn på oppdrag langt avgårde, og alene, er en undervurdert utfordring. Noe jeg fikk skikkelig erfare her om dagen.

Location lå ikke bare langt unna byen, men også nokså utilgjengelig med kollektivtransport. Heldigvis ordnet det seg med transport, og vi ble kjørt til sett. Å ha med seg to barn, som skal ha hver sitt bilsete + en trille (for sikkerhets skyld – noe jeg er kjempeglad for nå!) er i seg selv ganske tungt – i tillegg til et par bager da også… For bleier må de ha, varme klær må de ha, mat må de ha…

Ca en halvtime ut i turen blir Mia urolig. Jeg gir henne smokk, noen biter mat… Før det plutselig velter opp igjen! Da var det bare å bruke det vi hadde av servietter, og heldigvis var det en bensinstasjon (og dermed toalett) så jeg fikk vasket vekk det verste, men lukta ble hengende igjen, og den er jo ikke akkurat behagelig…

«Neida, barn blir ikke bilsyke, så bakvendt bilsete skal ikke være noe problem»-liksom… Jeg husker jo meg selv, kunne nesten ikke sitte i bil – og kastet opp i en taxi 3 år gammel. Bilsete tror jeg ikke jeg hadde heller… Tydeligvis er bilsyke arvelig, akkurat som mange andre plager – så nå vet jeg det også.

Så ble en av de andre aktørene syk – noe som ble meldt inn natten før. Og jeg hadde det på følelsen allerede dagen før, av en eller annen grunn, og holdt på å spørre om min mann skulle stå standby, da han hadde skaffet seg fri… Men nei, når dagen kom så måtte han likevel på jobb. Men jeg hadde rett – hvordan, aner jeg ikke!

Å finne en erstatter var umulig på så kort varsel, så da fikk vel jeg hans replikk. Men siden dette er en internfilm så kan jeg ikke vise frem denne som referanse eller en del av min showreel… Likevel fikk jeg god erfaring og ganske bra betalt for en halv dag så skal ikke klage 🙂

Vel framme kom jeg på en ting – hva med tilbakeveien? Det viste seg da at jeg ikke var den eneste som ikke hadde tenkt noe på det… Men, de skulle finne ut av dette etter opptaket, som skulle foregå ute.

Under opptaket hadde barna en konkurranse seg imellom – på hvem som kunne være mer trass… Og midt i opptaket ringer selvfølgelig min mobil (som i grunn var i «ikke forstyrr-modus») – og dette var mor… Hun lurte på hvem som hadde ringt med ukjent nummer, og sagt noe uforståelig, mens min far ikke var kommet tilbake etter fysioterapien. I det jeg la på, var det rett til opptak igjen så jeg fikk aldri sjekket opp det nummeret, så ringer selvfølgelig far – alt var ok, det var et kundeservicesenter som hadde ringt tydeligvis. Så mye styr for ingenting! Vel vel, opptaket gikk nå bra, distraksjoner til tross. Så viktig er det å nullstille seg!

Vi var ferdige kl. 11.30, og nå kom det uunngåelige spørsmålet om transport opp igjen. Ingen i produksjonen hadde tid til å kjøre helt tilbake til byen igjen da de skulle gå i gang med et annet opptak med det samme, mannen min var på jobb og jeg hadde ingen til å hente oss. Så det stod mellom:

  1. Å bli der etter at vi var ferdige, og vente til hele produksjonen var ferdig nærmere klokken 18
  2. Å bli kjørt til nærmeste togstasjon og ta toget derfra.

Å vente i så mange timer fristet ikke. Barna måtte ha mat, søvn osv. Og helst skulle jeg rekke å levere Jan i barnehagen også, selv om han kom etter lunch. Så vi valgte alternativ nr 2 – toget.

Halvveis til togstasjonen kommer jeg på en ting – tingene våre ligger igjen i huset! Jeg hadde jo tatt de ut av bilen og med inn i huset for å kle på barna vintertøy, og glemt de igjen der før vi gikk ut… Jaja, da var det bare å snu da. Og tilbake igjen. Og, når vi var framme – ja da hadde begge barna klart å sovne. Og måtte selvfølgelig vekkes.

Endelig på togstasjonen stod jeg med ett barn i trillen, og et «frittgående»… Heldigvis kom det et tog ganske raskt, og vi kom trygt frem til Nationaltheatret kl. 13.00. Men, der slo eldstemann seg skikkelig vrang. Han som var «frittgående», forresten… Han satte seg ned på omtrent hvert femte meter, og det var et stykke å gå. Barnehagen kunne vi ikke rekke nå fant jeg ut, og det fristet mer å gå hjem, som var nærmere. Men likevel, stykket tok vanligvis 10 minutter å gå. Men, når tror du vi endelig var framme? Kl. 14.15! Vi brukte altså en hel time og ett kvarter, på en vei som vanligvis tar 10 minutter! Aldri mer…

Hjemme fikk barna servert lunch, mens jeg følte det var like før jeg sovnet ved bordet. Jeg var helt utmattet! Og plutselig lå jeg på sofaen, noe jeg så å si aldri gjør. Da er man sliten, da…

Nei, neste gang ber jeg om å bli hentet. Eller, enda bedre – tar lappen og kjører selv!

Og hva med bilsetene, tenker du? De ble levert på døra samme kveld, kl. 19.30…

Leave a Reply