5 år siden sist…

... jeg opplevde ekstrem sceneskrekk, og panikkangst som rammet meg på scenen.

Når du har alltid trivdes på scenen, og vært kjempeglad i å underholde, helt siden du var et lite barn, er det å utvikle ekstrem sceneskrekk ganske hemmende. Du får ikke gjort det du alltid har ønsket å gjøre, det som tidligere falt deg helt naturlig… Plutselig er du lammet av skrekk, stiv som en stokk og klarer ikke få ut en lyd. Og når du endelig begynner, kjenner du at den tonen bommet du fælt på…

Hva skjer når angsten rammer oss til de grader, at vi ikke kjenner oss selv igjen?

Jeg skulle synge på et veldedig arrangement i Trondheim, hvor jeg også stilte som frivillig. Jeg hadde lenge øvd, bl.a. på Øvingshotellet hvor jeg hadde investert tid og penger på å øve, hver eneste kveld etter jobb dro jeg dit. I tillegg til å øve hjemme også. Jeg la inn sjela mi i dette prosjektet, jeg ville så gjerne gjøre det bra. Og det føltes godt der og da, når jeg øvde. Så jeg var sikker på at dette kom til å gå bra.

Så var dagen her – 3 mai 2013. Min venninne skulle komme med fly, men var stadig mer forsinket. Jeg fikk panikk. Hun skulle være med som støtte. Om jeg hadde henne å fokusere på, ville jeg gjøre det bra – tenkte jeg. Om du vet hva prokrastinering er, så var det dette jeg ble rammet av den dagen. Jeg ville dra ut tiden så hun rakk å komme. Plutselig angret jeg og ville ikke på scenen lenger. Og det sure været gjorde det ikke akkurat bedre. Men nå var det for sent å snu.

 Til slutt måtte jeg bare. Kunne ikke utsette mer. Når jeg var på scenen, kjente jeg pulsen og pusten stige, og jeg følte meg kvalt. Men jeg måtte stå i det. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men som vanlig skalv jeg og stemmen ville ikke. Jeg bommet. Og ble enda mer engstelig. For hver gang jeg traff en tone feil, ble angsten verre. Til slutt følte jeg at jeg skulle besvime. Men jeg gjennomførte tross alt. 

Det som skjedde i ettertid, var kanskje det som forsterket angsten ytterligere.

Nå som jeg var klar over hva som gikk galt, begynte jeg prosessen med å kvitte meg med sceneskrekken. Jeg tok tak i mitt eget liv, og la planer for hvordan jeg kunne få det best mulig, og ikke minst tryggest mulig rundt meg. 

Skjermdump: Wikipedia

 

Den aktuelle scenen

Jeg kartla alt – det som gav meg trygghet, det som utfordret meg, hva jeg var sterk og svak på og ikke minst hva jeg ønsket i livet og hvor jeg ønsket å være.

Ett år senere var jeg derfor klar til å prøve på nytt. Men da fikk jeg nei fra arrangør. Hun mente at det ikke lenger var plass til meg i programmet, grunnet omlegginger og mer fokus på foredrag enn musikk. Ok, greit nok, tenkte jeg, og la det fra meg. Jeg stilte likevel som frivillig det året, og la merke til at de faktisk hadde noen musikkinnslag – så musikken kuttet de ikke helt ut. Likevel tenkte jeg heller ikke da noe særlig over det. Inntil jeg fikk høre noe av en bekjent som også var med og hjalp til som frivillig under arrangementet:

«Den egentlige grunnen var at de syntes du sang helt elendig.»

Der og da ble det helt svart. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til dette. At ikke den som sa dette til min bekjent, kunne si det direkte til meg, stede for å snakke til alle andre om det, var kanskje det verste – eller selve det faktum at panikkangsten ødela for meg nok en gang. Så dukket minnene fra Idol-04 opp igjen som flashbacks. Jeg ble jo slaktet av dommerne. Av samme grunn. 

Da følte jeg det var riktig å trekke meg som frivillig, og ikke lenger ha noe med denne gruppen, eller arrangementet, å gjøre. Ikke fordi jeg ikke støtter saken, tvert imot, men jeg støtter ikke måten jeg ble behandlet på. Jeg ble såret, og satt tilbake til der jeg var før jeg begynte å jobbe med meg selv.

Heldigvis gav mental trening gode resultater. Jeg kom meg raskt på beina igjen, og forsto at jeg kanskje aldri kom til å synge på en scene igjen. Men det var helt greit – jeg har fortsatt en jobb i film og TV, som jeg alltid kommer tilbake til. Og når jeg begynte å studere NLP har jeg brukt så mange teknikker jeg kunne, på å redusere og fjerne sceneskrekk. Og jeg har klart det – jeg har bare ikke fått testet dette ut på en scene ennå. Men det å kunne stå foran kamera, gå live på Facebook osv er jo prestasjoner jeg ikke hadde greid uten den mentale treningen!

Ønsker du også å bli trygg på scenen / foran kamera?

I forbindelse med NLP-studiet ønsker jeg å trene på alle mulige teknikker jeg har lært, ikke minst for å se hva som fungerer for hvem, og hvordan jeg går fram for å hjelpe den det gjelder best mulig. Om du ønsker å være med og hjelpe meg (og deg selv),  bestill en gratis konsultasjon:

Konsultasjoner gjennomføres via Skype / Zoom, så du trenger ikke å reise noe sted! 

Leave a Reply