I en verden hvor ingen tror på deg…

...Er det opp til deg å gjøre nettopp det!


Hva gjør du når alle rundt deg, inkludert dine venner og familie, har null tro på deg? De ler av det du holder på med, og mener du aldri kommer til å lykkes.


I 2011 opplevde jeg nettopp det.

Dette ble starten på en årelang kamp for troen på meg selv. Jeg hørte stadig kommentarer som “statist, nei det er en hobby – ingen kan leve av det!”, “Skal du virkelig synge, tror du at det kan bli en popstjerne ut av deg liksom?”, “Du klarer det aldri med den sceneskrekken der!” eller “Hæ? Hva er det for no yrke?”.


Mine foreldre har jeg for lengst gitt opp å overbevise. De har mistet troa på meg den dagen min far flyttet meg til Norge mot min vilje. Ti år gammel begynte jeg å gjøre det dårlig på skolen, jeg lærte meg språket men klarte aldri å gjøre det noe bra i realfag. Jeg ble den mislykkede personen som aldri lyktes – en selvoppfyllende profeti jeg hadde skapt om meg selv. Og som min familie hadde skapt. Da min eldste datter flyttet til sin pappa, ble jeg nærmest utstøtt. Jeg har ikke sett min egen bror på 12 år. Enda det blir mer og mer vanlig i store deler av verden, at far får omsorgen. Eller var det kanskje det faktum at jeg var, og fremdeles er, en kunstnersjel? At jeg er “født skuespiller”, i en familie som ønsket at jeg ble akademiker? Ordet skuespiller fikk nesten en hånlig klang over seg, da jeg stadig ble beskyldt for å spille, overdramatisere og gjøre meg til.


I over 20 år har jeg kjempet for min rett til å lykkes. For å bli den jeg er. Men jeg havnet stadig i nye onde spiraler. Både familien, venner og kjærester så på meg som mislykket. Jeg måtte leve i skyggen av andre hele tiden. Så begynte jeg å svinne hen. Jeg ble mer og mer usynlig, og uansett hvor bra jeg gjorde det, var det ikke bra nok. Og gjorde jeg det virkelig bra, ville ingen anerkjenne det. Jeg måtte klare meg selv, gi meg selv den støtten jeg trengte.


I 2008 gikk jeg på en real smell. Jeg møtte den berømte “veggen” i en alder i 22. Jeg hadde nesten gitt opp. Jeg ville bare leve, ikke bli noe, oppnå noe… Men noe inni meg sa at jeg skulle ikke gi opp riktig ennå. Jeg hadde en lang, men overkommelig vei å gå – som skulle begynne med første skritt.


Jeg bestemte meg for å utvikle min kunstneriske side. Å bli den jeg nå er, på tross av alt. Og fremdeles, den dag idag, opplever jeg å få ingen, eller svært lite støtte fra mine omgivelser. Men alt jeg trenger, er min egen støtte. Jeg er den personen jeg må leve med et helt liv, og mitt forhold til meg selv er selve grunnlaget for hvordan jeg har det.


Hvor viktig er det at andre har troen på deg? Ifølge podcasten til Gry Sinding, som handler om å passe inn, er det ganske viktig for vårt selvbilde, hvem vi omgås. Men jeg har aldri passet inn, før jeg bestemte meg for å være den jeg er, og ikke den andre forventer jeg skal være. Og jeg kan ikke kutte ut både venner og familie. Da hadde jeg jo blitt sittende igjen helt alene!


Du må rett og slett gjøre det beste ut av enhver situasjon – når ingen tror på at du kan, vil du bevise hvor feil de tar. Jeg har allerede oppnådd mye som følge av denne negative motivasjonen, og å se meg selv lykkes, har også gitt meg en positiv motivasjon. Jeg, ene og alene, er min egen støtte.


Hva med deg? Opplever du mye motgang, eller får du støtte fra de rundt deg? Kommenter gjerne 🙂

Leave a Reply