Hvorfor vil jeg bli mental trener?

Var spørsmålet jeg stilte meg selv her om dagen... Og kom frem til litt diverse svar.

For under ei uke siden slo det meg plutselig. Coach er jeg allerede, og har diplomer både innenfor coaching og helhetsterapi. Men jeg ønsker noe mer, en større forståelse av hvordan vi fungerer som mennesker – både individuelt og i team. Jeg er involvert i etableringen av et nytt aksjeselskap – noe som ikke forløper uten tårer og fortvilelse… Og dessverre skyldes alle negative erfaringer og opplevelser utelukkende svikt i menneskelig kommunikasjon.


Og jeg skal være ærlig med deg. Jeg har felt mange tårer opp gjennom årene. Stanget hodet i veggen. Hvorfor skjer misforståelser, vennskaps- og samlivsbrudd, samt konflikter på arbeidsplasser? Hva er det som gjør at vi blir som vi blir – og at vi faktisk trekkes ned, fremfor å gå oppover? Hvorfor mislykkes vi gang på gang, og jo mer angst vi får for å gjøre feil, desto flere feil gjør vi? Hva er det som gjør at enkelte ikke klarer eller vil ta ansvar, og heller legger det over på andre? Hva er grunnen til at vi stadig gir andre skylden for situasjoner vi er involvert i? Og hvorfor finner enkelte seg i rollen som hakkekylling?


Sannheten er at et team ikke er bedre enn det svakeste leddet. Når du irriterer deg over den ene personen i teamet som presterer dårlig, får du fokus på det negative. Og med det fokuset så vil du også, sakte men sikkert, komme på samme nivå som vedkommende. Om en person ikke samarbeider, eller gjør en god nok jobb – går hele teamet til grunne. Og i små bedrifter kan dette faktisk føre til konkurs. En jeg kjenner har allerede blitt slått konkurs en gang, men åpnet et nytt firma. Og det er dette jeg er involvert i – for å hjelpe dette selskapet opp og gå. Så her gjelder det altså å snu fokuset.


Så her satt jeg og funderte en kveld – hvorfor ikke bli mental trener? Når jeg allerede har et såpass solid grunnlag, så trenger jeg jo bare påbygging før jeg kan jobbe med å dra både enkeltindivider og selskaper opp av møkka. Mestringsfølelse for meg er å se andre lykkes – om det så er min nærmeste familie, en kollega eller totalt fremmed.


Mestring for meg er å kunne gi andre troen på seg selv, og den støtten som jeg så sårt trengte da jeg var ung. Den gangen jeg ble utbrent og møtte veggen bare 22 år gammel. Sviktet og dolket i ryggen av hjelpeapparatet, og etterlatt til meg selv. Den gangen jeg, helt alene, bygget opp livet mitt fra grunnen av. Den gangen jeg ble min egen mentor og beste venn. Den gangen jeg for første gang kjente på gleden det gav meg å hjelpe andre ut av den berømte “kjelleren”.


På den tiden jeg har jobbet som coach, terapeut, sekretær og smårolleaktør, har jeg blitt kjent med utrolig mange forskjellige mennesker. Jeg har hatt mange venner – noen er her fremdeles etter nesten 20 års vennskap, andre var døgnfluer som kom og gikk (som regel da etter en dum misforståelse eller en liten konflikt). Jeg har hatt noen få kjærester, og flere potensielle dater. Jeg har virkelig kjent på mangfoldet som er der ute. Vi er alle forskjellige, men om vi bare lærer oss å samarbeide uten å gå til krig med hverandre, og ved å faktisk lytte til hverandre og løfte hverandre opp – da vil verden bli et bedre sted.


Så, med et par tastetrykk hadde jeg meldt min interesse for et påbyggingskurs i mental trening. Du kan følge meg på denne reisen allerede fra første start – jeg velger å dele dette med deg, kjære venn, fordi det gir en verdi – både for deg, i form av gode råd og refleksjoner etter hvert som jeg lærer noe nytt, men også for meg, i form av den forpliktelsen som oppstår med en gang jeg velger å dele noe med omverden.


Og, ikke minst trenger jeg støtte i både avgjørelsen og veien videre – for, som du allerede vet (dersom du har fulgt meg en stund vel å merke) så er jeg et løvetannbarn. Jeg har fra barndommen av møtt mye motstand, lite støtte og lite tro på egne prestasjoner. Etter utallige samtaler med mine nærmeste sitter jeg igjen med en følelse av at ingen (eller svært, svært få) virkelig har noe særlig tro på at jeg vil lykkes. Men, jeg har brukt motstanden som drivkraft i alle år, og har på denne måten funnet styrke i meg selv.


Jeg er, per idag, ikke formelt påmeldt noen kurs – men, er ikke langt unna. Om bare ett år kan jeg være ferdig utdannet mental trener (ja, om du leser dette innlegget høsten-2019 så vet du jo hvorvidt dette stemmer – om jeg har fullført, er på god vei eller droppet hele greia). Jeg trenger bare virkelig å kjenne på at dette er det rette for meg. Akkurat nå er jeg inne i en nokså turbulent tid, med mye som skjer, prosjekter som settes i gang. Jeg må være i den rette mentale staten for å ta en for meg riktig avgjørelse. For når jeg først går inn for noe, går jeg 100 % inn, uten å snu meg tilbake.

Leave a Reply