Hvordan bevare freden i moderne ukultur

Vokser det fram en ukultur i vårt samfunn, som gjør oss fiendtlig innstilt til hverandre, får oss til å ta avstand og formalisere alt? Hvor er vennligheten blitt av?

Min mor fortalte meg om en hendelse som inntraff for mange år siden. Jeg hadde ikke engang fylt to, når jeg begynte å snakke. En kveld sto jeg ved vinduet og betraktet månen. Så var det noe annet som fanget min oppmerksomhet. Når jeg så kom tilbake til vinduet, hadde det skyet til. Da ble jeg veldig overrasket, og spurte:

“Månen, den var jo her nettopp, og nå er den borte… Hvor har de gjort av den?”


Nå, 30 år senere, stiller jeg meg det samme spørsmålet. Vennligheten, som var her for bare en liten stund siden, hvor har den tatt veien? Hva har skjedd med oss mennesker, som gjør at vi bevisst eller ubevisst skyr hverandre, mistenker, klager, beskylder, angir, saboterer og setter kjepper i hjulene på hverandre?


For 20-30 år siden, da jeg enda bodde hjemme, var naboer en ganske sammensveiset gjeng. Vi snakket med hverandre, hjalp hverandre og inviterte hverandre i selskap – enten det var jul, nyttår eller bursdager. Ved dødsfall stilte nesten hele blokka opp! Dugnadsånden er en del av vår kultur. Så er kommunikasjon og vennlighet. Vel, det var det i hvertfall på den tiden. Jeg har ikke vært hjemme på mange, mange år, men kan vi virkelig klandre tidens gang for den ukulturen som nå er tatt form?


Hva er det som gjør at vi er redde for å snakke med hverandre?

Hvor er åpenheten? Hvorfor velger noen å klage anonymt til sjefen, ledelsen eller utleieren om små bagateller istedenfor å si ifra til den det gjelder? Situasjoner som kunne vært oppklart og løst der og da.


Og nå mener jeg ikke regelbrudd og forhold av alvorlig karakter, som krever å håndteres av kompetent personale slikt som politi. Eller når kommunikasjon ikke har nådd frem og irritasjonsmomentet gjentas igjen og igjen. Og jeg mener heller ikke de irriterende hendelsene med ukjent gjerningsmann, hvor formålet er at ledelsen skal sende ut fellesbeskjed til alle med oppfordring om å rydde opp i forholdet. Jeg mener rett og slett de hverdagslige, dagligdagse småtteriene vi irriterer oss over: Kollegaen som kom for sent en dag slik at du ikke rakk trikken, naboen som glemte å ta ut søpla akkurat i det du gikk forbi og kjente lukta, hunden som stadig gjør fra seg på ditt plen eller vennen som gav deg et vennlig råd som du oppfattet som noe helt annet. Jeg er sikker på at hadde du hatt en vennlig samtale med kollegaen, vennen eller naboen din, ville du få en oppklaring og personlig unnskyldning – og mange konflikter vært unngått. For oftest er det ikke så ille som vi tror – hvorfor har vi en tendens til å tro det verste om folk, at de gjør ting for å irritere andre? Situasjonen er i virkeligheten helt motsatt. Vi handler ut ifra den beste hensikt, men ingen er perfekte og, alle feil er nettopp det – feil vi ikke mente å gjøre!


Blottlegging og moderne gapestokk

Hva er det som hindrer mennesker i å snakke sammen, ta kontakt, banke på, invitere på en god, gammeldags kopp te og en samtale om det en har på hjertet? Eller hva med å spørre, “Hvordan har du det egentlig?” Kanskje kollegaen din nettopp har opplevd en stor personlig tragedie, naboen var kjempestresset med å levere to unger i barnehage før jobben hun allerede var forsinket til, eller vennen din hadde en tung dag og ønsket bare å gjøre en god gjerning for en annen? Tenker du over hvordan resten av dagen blir for den personen, om du:

  • a) Snakker med vedkommende?
  • b) Klager anonymt til ledelsen/utleier/arbeidstilsynet?


Ved alternativ a) vil mest sannsynlig begge parter komme til enighet og ordne opp uten videre om og men. Velger du alternativ b) derimot, kan dagen (om ikke flere) bli ødelagt for en person som muligens allerede har det tungt, og som gjerne skulle kommet med unnskyldning og en forklaring til deg, men siden h*n ikke vet hvem du er blir jo det umulig å gjøre… Personen blir gående i en følelse av noe uoppgjort, og ledelsen blir en kanal for kommunikasjon mellom partene. Men det verste er likevel følelsen av å være blottlagt – den som klaget vet hvem du er, men du vet ikke hvem h*n er. Og jeg er sikker på at enhver sjef, politimann eller utleier har bedre ting å foreta seg og bruke tid på enn nabo-, venne- og personalkonflikter…


Hvordan oppstår så kriger?

Det er ingen hemmelighet at faren for krig er høy. Noe de militære øvelsene og opprustningen tyder på. Min teori er, at alt stammer fra dårlig kommunikasjon. Misforstå meg rett – jeg skal forklare. La oss ta et eksempel:


To mennesker (la oss kalle dem A og B) misforstår hverandre og A reagerer negativt på situasjonen som oppstår. Istedenfor å snakke sammen og oppklare situasjonen, går A til anmeldelse av B. Men B mente ikke å fornærme A, og var ikke klar over at hun syntes det han sa/gjorde var galt. B blir fornærmet av anmeldelsen og går til motanmeldelse. Dermed er en liten mikrokrig i gang, et vennskap er ødelagt og begge sitter igjen med vonde følelser.

Og vi kan bare tenke oss hvor skummelt det er når misforståelsene oppstår på et høyere, nasjonalt / internasjonalt nivå, og skyldes konflikt mellom to eller flere land! Det er slik kriger starter. Vi kommuniserer ikke nok med hverandre. Vi lar “de høyere makter” ordne opp, hvorfor? Fordi vi ikke tar ansvar, ønsker å gjemme oss bak den anonyme fasaden eller er redd for å fornærme motparten? Saken er den, at klager du til en høyere instans så vil fornærmelsen, eller skaden på den andre personen, være mye større enn om du tar en prat med vedkommende.


Om direkte kritikk kan oppfattes som en smekk på fingeren, vil en formell klage til en høyere instans føles ut som et slag i trynet, eller enda verre – dolk i ryggen…

Så, kjære venn – tenk deg om to ganger før du klager anonymt til ledelsen eller anmelder noen. I de fleste tilfeller er en vennlig, uformell samtale med motparten alt som skal til for å ordne opp og bevare freden. Og husk, om du ser det gode i alle mennesker, så blir verden et bedre sted å være <3

One Response to “Hvordan bevare freden i moderne ukultur”

Author's gravatar

Hei.
Bra innlegg:)
Vi mennesker må bry oss mer om hverandre.
Jeg syns også vi skal bry oss mer, både om mennesker det gjelder og dyr pluss klima. Vi har lett for å ikke gjøre noe lenger.
Vi lever i våres egen boble om at alt skal gå bra! Bare vi har penger & jobb!
Vi må dele på familie oppgavene hjemme. Mor kan ikke lenger gjøre alt.
Der spiller far & mor en god rolle.
Ønsker deg en fin helg:)

Leave a Reply