Hvem er spøkelset?

Et ordentlig fan må jo stille som statist i sitt favorittprogram, eller hva?

Over ett år etter at mine barn var med i Åndenes makt, er endelig resultatet klart til premiere! Og gjett om jeg gleder meg!

Å være fan av et såpass omstridt program er ikke barnemat, akkurat. Senest for et par dager siden ble min holdning til det overnaturlige omdiskutert og trukket i tvil.

-Seriøst… Tror du på Åndenes Makt?!

Jeg ble paff, der jeg måtte velge mine ord med omhu for å passe inn, og gi et akseptabelt svar…

Jovisst tror jeg! Og må ærlig innrømme. På jobb i helsevesenet føler jeg meg ikke akkurat på rett hylle. Misforstå meg rett – vi har absolutt flinke folk i skolemedisinen. Men jeg passer ikke inn der… Min tro på livet etter døden har tydeligvis ingenting der å gjøre.

Og at min sønn spiller spøkelse er vel ikke akkurat noe å juble hurra for?

Å være annerledes har alltid vært en del av min hverdag. Mitt liv har vært preget av at folk har uglesett meg, unngått meg, baksnakket meg, skyldt på meg for alt som gikk galt og drevet en moderne heksejakt. Og jeg hadde kanskje mistet livet om jeg hadde levd i feil århundre.

Men er vi virkelig, den dag idag, så gammeldagse at vi trekker andres tro i tvil?

At det å se en gjenstand ta fart og fly gjennom luften “må ha en naturlig forklaring”? At alt må ha en naturlig forklaring? Finnes det ikke et liv etter døden? Er alle klarsynte “svindlere og luringer”? Hvorfor skulle folk lyve om unaturlige fenomen, og late som at de snakker med “den andre siden”, bare for å komme på TV og risikere å bli ledd av og møtt med middelalder-holdninger?

It makes no sense to me!

Nå må folk akseptere at verden er i endring. Vi som tror på at det finnes mer mellom himmel og jord, fortjener respekt. Ikke tvil, hån og latterliggjøring. Akkurat som din tro fortjener det samme. Vi er alle forskjellige.

Så tenk på det neste gang du spør om noen virkelig tror på slikt…