Slik gikk det galt…

Har du noen gang tenkt på konsekvensene av å skjule hvordan du egentlig har det?

…Ikke jeg heller.

 

Det startet med NAV.

Jeg var akkurat ferdig i mammapermisjon da jeg sendte inn søknad om dagpenger. Jeg hadde allerede staket ut en plan for veien videre, men akkurat da hadde vi litt trang økonomi og trengte litt ekstra hjelp. Det går mindre enn et halvt år før jeg blir sendt på jobbklubb. Akkurat da føltes det helt OK, og jeg hadde behov for å komme meg litt ut nå som minste skulle begynne i barnehagen og jeg ennå ikke var fullt i gang med filmjobber. Det føltes godt å ha noe å fylle dagene med innimellom statistoppdrag og hypnoterapikunder.

Men der tok jeg feil.

Jobbklubb er jo et tiltak for å få folk ut i jobb. Og jeg følte veldig på presset om å prestere. Om å skrive søknad og CV. Søke på jobber jeg egentlig ikke hadde særlig interesse for. Men, behovet for en trygg og stabil inntekt overskygget alt, og tok over fornuften og tålmodigheten – jeg ønsket en bedre situasjon, NÅ!

Jeg ble så revet med at alt jeg til slutt ønsket, var en kontorjobb tilsvarende min siste stilling, som var et vikariat jeg var ferdig med før permisjonen. Min magefølelse sa hele tiden noe annet, og hver gang jeg ble spurt hvordan jeg hadde det, sa jeg bare bra.

Jeg var overlykkelig den dagen jeg fikk jobb.

Drømmejobben, i mine øyne den gangen. Nå skulle alt bli så mye bedre! Jeg skulle ha de samme oppgavene som på min siste jobb, og bidra mer til økonomien enn jeg gjorde før. Med et tungt hjerte avsluttet jeg mine medlemskap i Statist.no og Stagepool, og ønsket A4-hverdagen velkommen.

Men hvor mye trygghet er det egentlig i en A4-hverdag?

Jobben viste seg å være mer krevende enn jeg hadde trodd. Det gikk bra to-tre måneder. Men så sprakk boblen. Jeg fikk store utfordringer privat, med svært krevende barn som stadig var oppe på natta. Jeg sluttet å sove, og kom iblant for sent på jobb. Midt oppi det hele ble jeg pålagt en stor og krevende oppgave, og jo mer jeg kjente på ansvaret og ønsket å gjøre det bra, desto verre gjorde jeg det. Ingen brydde seg med å spørre hvordan jeg hadde det. Isteden ble det stadig rapportert til ledelsen om alt jeg gjorde feil. Selv ting jeg ikke kjente til, måtte jeg redegjøre for. Jeg fikk tilsnakk for alt fra lange lunsjpauser til forsentkomminger og mangelfullt utførte oppgaver. Jo mer jeg fikk av dette, desto mer stresset ble jeg, og desto dårligere presterte jeg.

I pausene satt jeg ofte alene.

Jeg følte meg overvåket. Hvordan kunne noen rapportere meg inn, uten å spørre hvordan jeg hadde det? Så slo det meg plutselig. Jeg har jo ikke fortalt noen om hvordan jeg hadde det, både på jobben og privat. Oppgavene vokste over hodet på meg, og jeg forsto at jeg snart måtte ta et valg. Det toppet seg da penger forsvant på mystisk vis og jeg ble kalt inn til ledelsen, mistenkt for tyveri. Jeg ble truet med både oppsigelse og politianmeldelse, noe jeg følte som svært krenkende. Men istedenfor å sykemelde meg, tok jeg bare noen dager ferie. Og fortsatte.

Så kom reaksjonene.

Jeg begynte å glemme ting som skjedde for 5 minutter siden. Jeg sleit mer og mer med å stå opp. Fikk hodepine og stadige forkjølelser. Feberfølelse uten å være syk. I helgene kunne jeg ligge våken på natta og gruble, og grue meg til jobbuken. Jeg fikk angst for hva som var det neste som skulle komme. Og fremdeles klarte jeg ikke å si ifra eller be om hjelp. Det ble leid inn ekstra hjelp for å rydde opp i det som var kommet på etterskudd samt avlaste meg. Det hjalp. Men hver gang jeg skulle snakke med ledelsen satt jeg med hjertet i halsen.

Så sprakk boblen.

Jeg måtte snakke med noen. Heldigvis møtte jeg en prest, som virkelig så meg og var den første til å spørre, hvordan går det egentlig? Når jeg fortalte ham om det jeg hadde opplevd, var han nesten overrasket over hvordan jeg fremdeles klarte å stå i det uten å bli sykemeldt. “Men jeg er redd jobben min ikke blir gjort, om jeg blir borte”, kunne jeg svare da.

Etter møtet med presten følte jeg en liten lettelse. Og når den nye lederen kalte meg inn ti et møte og konfronterte meg med alt jeg ikke hadde klart å følge opp, knakk jeg fullstendig sammen. Selv om det var fælt der og da, å miste fasaden jeg hadde bygget opp, så var det en enorm lettelse å endelig nå igjennom. Og innrømme at jeg var for dårlig til å be om hjelp når jeg sleit. Det ble besluttet å sette i gang tiltak og tilrettelegging.

Men jeg begynte å tenke mer og mer.

På hva jeg ønsket å gjøre. Og det var ikke dette. Jeg forstod at om jeg virkelig vil ha det bra, og ikke lyve til meg selv, må jeg se sannheten i øynene. Og gjøre det jeg er god på, trives med og vet jeg mestrer. Å sitte på kontor og ha ansvar for viktige dokumenter er bare ikke meg lenger. Jeg har utviklet meg i en annen retning.

Hvordan har du det, egentlig?

Sitter du i samme situasjon og lurer på om du egentlig har det så bra som du tror? Denne uhøytidelige testen kan hjelpe deg til å se ting litt klarere. Og kanskje blir du inspirert til å ta noen grep?